Selv føle jeg retningssansen har kommet seg et par hakk, men nå var jeg helt på feil side av byen. For selv om vi hadde sjekket adressen på kjære roomie nates mobil i går, ble jeg like grønn av en mer irriterende dame enn gps-dama i bilen hjemme som skulle prøve å fortelle meg hvor dette fantastiske bygget lå.
Men etter et kvartet og to hjelpsomme menneker seinere trodde jeg virkelig at jeg var på rett vei. Riktignok hadde begge tatt 15 kikk på gunnhild, og deretter gitt meg tidenes medlidende smil, før de tok på seg barnahagestemmen og fortalte at det var ganske langt for en jente som meg å sykle på en sånn sykkel. Av tidligere erfaringer har vi skjønt at amerikanere er ganske late, så det kunne da ikke være noe problem.
10 min senere ble veien breiere og breiere, og bilene kjørte fortere og fortere. Gunhild uttrykte sin bekymring med å svinge på setet i hytt og gevær, for å prøve så godt hun kunne å hinte frempå at vi kanskje burde snu. Men var vi først kommet så langt skulle den boka være med hjem!
På en bussstopp i enden av gata tenkte jeg at jeg burde spørre om veien igjen - det skulle jeg aldri gjort. Det satt to menn der, en tjukk, hvit alkoholiker-type med bart og rødt hår. Han så på lappen min i kanskje 5 minutter før han pekte på hjemadressen min og spurte om det var hit jeg skulle. Nestemann på krakken river lappen ut av hendene hans og skal hjelpe til. Han er mørk, gammel, uten tenner og snakker ikke engelsk. Han prøver å uttale gatenavnet høyt for seg selv sikkert 30 ganger før han gir den svette lappen tilbake til meg og rister på hodet. Da blinker allerede flykte-lampa i hodet mitt faretruende rødt, men i det jeg skal snu Gunhild rundt og forsvinne, dukker en ny mann opp. En handikapped asiatisk mann ruller mot oss i rullestolen sin, og dreper hardt og brutalt mine forventninger til aa noen gang finne riktig vei. Den mørke mannen tar tak i meg og mener på tro og ære at denne mannen veit hvor det er, så jeg tør ikke annet enn å gi lappen til han. Og på det mest utydligere kinesisk/engelsk/gryntelyde jeg har hørt peker han i alle retninger. Jeg smiler, jatter med og prøver å sette fart på gunhild nok en gang. En fjerde mann har da stått og observert min håpløse situasjon med brødene dal, og ler for seg selv. Han sier jeg må oppover motorveien, og peker. Siden han var uten tvil den mest pålitelige av dem, turer jeg og Gunhild opp mot motorveien.
Puh, kan du kanskje tro, men så lett skulle det ikke bli! en sushi med wasabi nok til å gi et helt fotballag halsbrann, et eple, 100 rare blikk og 20 forskjellige meninger om hvor dette fantasiske postkontoret lå var jeg like langt. Utslitt tropper jeg og min blå følgesvenn opp på en 7-eleven og treffer en mann med iphone og gps. Nok en medliden stemme forteller meg da at det er et stykke, for tror du ikke at UPS har kontor på flyplassen!!!!!!!!!
Så i beste Forest Gump stil er det bare å fortsette. Utallige rop, tuting og nestenpåkjørseler seinere er jeg endelig på flyplassen. De lange strekkene ned mot hangaren kontoret ligger i gir meg Top-Gun følelse og jeg venter bare på Gunhild skal lette og fly meg opp i luftkamp med flere Mig'er, som jeg veit vi lett hadde vunnet. Så med store Fed Ex-biler susende forbi meg ser jeg plutselig en fartsmåler. Jeg har trua på Gunhild, og speeder opp. Fex Ex suser forbi i 45 miles, men jammen suser ikke Elin og Gynhild forbi i 11 miles, med "Lonesome Traveller" på øret. jeg ser da bygningen, og kan ikke annet enn å le. Elin og Gunhild er en uslåelig duo.
Boka ble henta, og har kommet i hus. Men det ble lett taxi hjem for å si det sånn. Det er de best brukte 30 dollarene her nede så langt!:D
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar