Nok en gang endte vi opp med å svi av grunker og gryn på taxisjåførene i Honolulu. Opptimismen er alltid på topp når vi går ut av huset, men synker gradvis for hvert lyskryss. Etter å ha loka over en time for å finne vorset i går innså vi med skrekk at dette er et plagsomt, kløende og illeluktende syndrom som kommer til å forfølge oss resten av livet.
En lang prat med 1.20 høye patrick, et parkeringshus og et kart seinere hadde vi fortsatt ikke klart å komme oss mer enn 10 skritt i riktig retning. Men siden vi har fått på god tone med Pacific Blue her nede så var det dem som redda oss. Stilig som få ankom vi vorset i en politi-golfbil. Litt bitter var han naturlig nok over tjenestefartøyet, men gud så fantastisk praktisk!
HVEM TRENGER LIMMO?: Elin og vår nye venn chiller i politi-golfbilen.Det er lett sykler på g, både fordi vi MÅ bli kjent med denne helt umulige og ulogiske byen, og da slipper vi forhåpentligvis å slite ut 15 par hawaiianas på alle rundturene og omveiene våre!
Nå er kinoen sett, taxisjåføren 10 dollar rikere, stedsansen like fraværene og alt er fryd og gammen. I morra er det tid for amerikansk camping, men kameraet valgte å forlate oss på stranda tidligere i dag, så mens det er hos legen blir bare engangskamera med på tur dessverre. men referat skal det nok bli!
På tide å dra frem speiderskillsa igjen:
- Alltid beredt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar